Prosessen med huset har tatt mye lenger enn jeg trodde det skulle ta. Selve opprinnelsesidéen til huset var å investere i et billig hus jeg kunne flytte rett inn i. Men å flytte inn i et hus med et gjennområttent gulv i gangen, masse rot, elektrisitet fra 60-tallet, ikke innlagt vann og ingen toalett eller dusj har ikke vært så fristende. To dager etter jeg kjøpte huset fikk jeg en telefon fra Adrian og Lars Petter som hadde sett på søknaden jeg sendte om å bo på Svartlamon noen måneder tidligere, og der fikk jeg et rom i Nyhuset. Det er jeg ekstremt takknemlig for! Hadde det ikke vært for den «tilfeldigheten» hadde jeg startet med å bo ute i huset og sikkert satt spørsmåltegn ved hele mitt verdensperspektiv. (Det er ingenting som er tilfeldig forresten!)
Jeg skal skrive litt om hvorfor det tar lang tid, det handler om byråkrati og inkompetanse (min egen), men først vil jeg skrive litt om jord og jazz og en felles framtid. Det finnes en dokumentar på NRK med den tittelen nemlig og handler om Sigmund Kvaløy Setreng som bor på en nedarvet gård i Sør-Trøndelag. Sigmund er økofilosofi og har blant annet hatt Arne Næss som lærer. Han snakker om kollektiv improvisasjon og at naturen er helt kompleks i sitt handlingsmønster (om det er et mønster i det hele tatt) og maskiner som vi moderne mennesker er så tilhengere av for tiden som bidrar til økokrise og degraderer menneskelig kommunikasjon, har i seg selv prosesser man kontrollere ved å kunne skru av eller gå tilbake i prosessen. Mens naturen og oss mennesker som er del av den er en levende prosess som alltid er på vei til noe som ikke har vært før. Naturen er en kollektiv improvisasjon hvor alle delene er vevd sammen til en stor helhet. Han visualiserer dette ved å vise oss et jazzorkester som kommuniserer sammen ved å spille på instrumentene deres, her blir individet mer skapende i en helhet og fellesskap. Ved jazzorkesteret står det en 200 år gammel bestefarsklokke hvor alle delene er samlet og skapt i bygda, bestefarsklokken har en urytmisk pendel som går frem og tilbake. Dette prøver jazzmusikerne å spille etter, og ved å gjøre dette vever de 200 år gammel historie inn i nåtiden som jeg synes er veldig vakkert. Musikerne oversetter også fjellformasjoner inn i noter.
Dette med kollektiv improvisasjon tror jeg er viktig, og blitt viktigere siden denne dokumentaren ble spilt inn for 30 år siden. Nå som kunstig intelligens har inntatt hverdagen vår og kamuflerer sin maskinhet ved å virke menneskelig. Vi ser til maskiner som har idealer om effektivisering (verdens fæleste ord), individualisme og i tillegg ødelegger den alt vi har av sosiale barrierer. Ved en kollektiv improvisasjon har vi en felles idé og samhandler så godt vi kan, selv om det blir litt keitete og uperfekt noen ganger eller i grunn ganske ofte. Jeg har troen på fellesskap og alt den rommer av adjektiver og substantiver.
Dette huset mitt på Jonsvatnet blir i allefall en improvisasjon. For tiden har jeg innsett hvor lite jeg kan om bygging av hus. Eller! Bygging av hus tror jeg fortsatt jeg kan finne ut av, det er restaurering som er hodepinen her. For eksempel har jeg støtet på en råtten bærebjelke i taket ved pipa og jeg har ingen idé om hvordan jeg skal fjerne den og sette inn en ny uten å ta vekk hele taket og legge splitter nytt tak. Jeg har hatt de siste 9 månedene en relativt naiv holdning til oppussingen av huset i form av at jeg har tenkt at dette kommer til å gå fort og jeg får det helt sikkert til. Realiteten med at alt koster penger og tar tid treffer dypere og dypere for hver dag. Den verste realiteten er kanskje den hvor jeg innser at alt kan kanskje ikke reddes. Hele huset er et lappeteppe av improvisasjon og materialer funnet her og der. Ofte ganske dårlig utført, underdimensjonert og bruk av originale materialer. For eksempel «nylagte egg» pappesker fra Trøndelag eggfabrikk bak tapeten. Jeg har tenkt på idéen om å rive hele huset og heller sette opp en laftekasse hvor jeg kanskje får mer tradisjonell håndverkskunnskap som jeg leter etter. I et kulturminneforvaltningsperspektiv er det jo som regel slik at lafte kasser fra 1800-tallet har en større kulturhistorisk betydning enn et lappeteppehus fra 1920. Selv om jeg synes det er sjarmerende med å bruke det man finner, et «gjenbrukshus» som også er veldig i vinden i dag. Utførelsen av huset forteller og en historie om de som har bodd der. Det er veldig spesielt å avdekke min tolkning av deres historie for hver vegg jeg river og hver tapet flekket av, hvor enn groteskt det høres ut.
Ja, så i går var jeg ute ved huset og var overveldet. Ikke vet jeg hvor jeg bør starte med huset, og heller kan jeg ikke starte ordentlig med huset for byggesøknaden er enda ikke godkjent. Da gjorde jeg noe jeg kan; jeg lagde et setteløkbedd og et blomsterbedd. Mens jeg sa høyt til meg selv «Det er håpløst og vi gir oss ikke» etter et Jan Erik Vold dikt. Så gjenstår det å se da om det er håpløst eller håpefullt. Det er alltid håp, tenker jeg.
10 kg setteløk kjøpt på Family Marked til 250 kroner (!) og blomsterengblanding med ringblomst, kornblomst, dill, honningurt og agurkurt.
Her er diktet til Jan Erik Vold:
NYTTÅRSDIKTET (NÆRMEST REPRISE)
Nyttårsaften denne gang
var ikke slik den pleier være.
Da vi merket klokken ble tolv
gikk jeg ut på kjøkkenet,
noen av de andre
fulgte etter. Hva snakket vi om?
Husker ikke. Husker
at vi før på kvelden hadde snakket
om å gi ut doruller
med presidentens ansikt på, en verdenseksport-
artikkel. Men på kjøkkenet?
husker ikke husker ikke. Så ingen raketter,
hørte ingen klokker (men så var det på Nesøya
og snødde tett. Det merket vi
da vi stod nede på veien og ventet på drosje
noen timer senere). Hos andre jeg kjenner
feiret de det nye år
ved å kalle det åtteogseksti. Men hos oss?
De andre gikk visst etter hvert
inn i stua igjen, Siri og jeg
ble stående og ta på hverandre.
Hun hadde sett meg i mange år. (Jeg henne
i mange år). Hun jobber
med psykotiske barn. Jeg har nå
skrevet opp på døra mi,
i et hjerte det faller dråper fra,
med grønn filtpenn og store bokstaver:
DET ER HÅPLØST
OG VI GIR OSS IKKE