Hvordan spiser man en elefant?
Sommeren 2025 jobbet jeg som vindusrestauratør i Halden, jeg dyrket grønnsaker på pappa sin gård og solgte i min hjemmesnekrede landhandel og hadde planer om å starte på Kulturminneforvaltningsstudiet i Trondheim påfølgende høst. Studiet hadde jeg hørt om fra da jeg hadde vært på jenteworkshop i vindusrestaurering på Røst i regi av Fortidsminneforeningen. Jeg avfeide tanken om å studere der og da, for universitet hadde jeg prøvd før og ikke likt formatet med å lese bøker og å skrive oppgaver. Men tanken om å dra inn kunnskapen fra min utdannelse innenfor økologisk landbruk og alle de ulike håndverkstypene jeg har vært borti ga mer og mer mening. Det handlet også om at når verden går såpass fort som den gjør nå, søker man seg gjerne til noe som er trygt og går langsomt. Tradisjoner og fortiden er en naturlig landeplass da, og på mange måter tror jeg man kan lære mye av forfedrene våre.
Det var min bror som først sa at han hadde sett noen rimelige leiligheter på Finn.no man kunne kjøpe og pusse opp i løpet av studietiden for å kunne spare inn på bokostnadene ved å leie. Denne tanken festet seg og både min far og mor syntes det var en god idé. Det var da denne annonsen dukket opp på Finn:
«IDYLLISK EIENDOM PÅ 2,1 MÅL, KUN CA. 20 MIN UNNA TRONDHEIM» sto det. «Et spennende rehabiliteringsobjekt med fri og naturskjønn beliggenhet på et høydedrag.» Jeg og mamma var solgt. Vi så en nydelig plass med dyrkningsmuligheter, et sted man kan bygge fellesskap og masse læring om husrenovering. Hullet i taket på badet kunne fikses, kledningen var ikke så råtten og den lange bodrekken som sto til alle kanter var jo kjempesjarmerende! Min bror og far brukte nok lenger tid på å studere bilder og å lese tilstandsrapporten i salgsprospektet. Dette var ikke det de hadde sett for seg når de sa oppussing, dette var jo totalrenovering og masse arbeid! Og attpåtil i Trondheim, over 8 timer i bil fra Halden så langt unna at det var ikke bare å ta en tur når jeg trengte hjelp med å holde en planke. Pappa hadde dyra sine å ta vare på også, og det var jo ikke bare bare å finne en avløser som kan passe på dem mens han er i Trondheim og hjelper meg. Nei, dette så dystert ut, jeg burde nok finne en leilighet som kun trenger en overflateoppussing.
Men drømmen om å kunne dyrke grønnsaker, bo tett på skogen, lære seg om snekring, bygninger og kulturminneforvaltning i praksis istedenfor fra å ha snuten i en bok var for appellerende til å gi slipp på. Det er noen ting som ikke kan forklares med ord, hvor listen over utfordringer er lang og krevende men hvor magefølelsen og intuisjonen sier at dette er riktig. Og jeg har en støttende og noenlunde gal familie som har tro på meg, så det endte med at vi la inn et bud på huset og kjøpte det. Dette var en uke før jeg visste om jeg hadde kommet inn på kulturminneforvaltningsstudiet og ikke hadde vi vært og sett på det heller. Familiemottoet vårt er at «det årner sæ», pappa sier at det bare er en gang det ikke årner sæ og da ligger du med «tæra i været». Da sier min venn Vebjørn at på sitt vis årner det sæ da også. Det er vel holdningen til prosjektet, å være løsningsorientert og fleksibel i at planer kan forandre seg. Alt man gjør der kan bare gjøre stedet bedre og går det helt skeis, er det ikke verdens undergang å kaste inn håndkleet og erkjenne at dette ikke gikk. Allerede har jeg fått masse læring i prosessen rundt å vurdere og kjøpe hus, byråkratiet rundt å sende inn byggesøknader og tankevekkere innenfor hva man velger å ta vare på innenfor kulturminneforvaltningen. Hinthint: det er ikke typisk hus som det jeg har kjøpt og skal ta vare på.
Og hvordan spiser man en elefant da?
Bit for bit! Og det er sånn man forholder seg til oppussing av råtne hus.